Dette er et innlegg jeg skrev en gang i 2010. Det ble skrevet i "affekt" som det heter. Jeg var nokså nyutdanna interiørdesigner, fersk i bloggverden og rett og slett ganske desillusjonert etter å ha opplevd hvor strenge "regler" (uskrevne sådan, selvfølgelig) det fantes for hvordan man hadde "lov" til å ha det hjemme. Spesielt hvis man var så frekk at man syntes hjemmet man bodde i var helt fint og hadde lyst til å vise det fram, enten via bloggen, facebook eller andre medier. Samtidig dukket vel også "sinnasnekkeren" opp for første gang, og illustrerte perfekt det som egentlig var mitt poeng.
Grunnen til at jeg drar dette fram etter såpass lang tid, er at nå føler jeg vi blir angrepet igjen. Men denne gangen er det ikke bare hus og hjem, men også kroppen, barna og rett og slett hvordan vi lever selve livet som skal dømmes av alle andre enn oss selv.
Innlegget kommer rett fra levra, det er ikke redigert siden jeg skrev det for fire år siden. Selv om jeg kanskje ville formulert meg noe annerledes i dag, står jeg inne for innholdet.
Les det den som vil:
 |
| Stua vår den gangen den var "bloggbar". En uke etter innflytting, før vi hadde rukket å få inn annet enn det mest nødvendige. Babygymmen var vel helt feil, men ... pytt, pytt. |
Oppussingshelvete!
Ett sted på veien er noe gått forferdelig galt.
Hva er det som skjer, når unge par kjører seg så fast i oppussing at livet blir et eneste langt oppussingsprosjekt og både barn og forhold får lide, samtidig som man kjører seg helt fast?
Presset på å ha et nyoppusset hjem er så stort at mange nesten ikke tør å slippe folk innenfor veggene fordi ting er så "gammelt".
Det er rett og slett blitt status å pusse opp!
Hva er galt med å akseptere huset man bor i som det er, gjøre det beste ut av det og kose seg med livet i stedet for å pusse opp hele tiden?
Når man ikke har lov til å snakke om huset i ferien fordi man blir så stresset at det kjennes som en kniv skjærer i mellomgulvet?
Hvorfor må alt være hvitt? Kan du ikke få lov å beholde de gule veggene fra 90-tallet, hvis det faktisk er slik at du liker dem fortsatt?
Nødvendig renovering av bad og kjøkken er selvsagt noe annet.
Nå er jeg selvfølgelig ikke helt motstander av å pusse opp, jeg har selv flere vellykkede og mindre vellykkede oppussingsprosjekter bak meg. Det jeg mener er at når livet er fullt av alt annet og oppussingen blir et slit; fokuser heller på å holde det rent og ryddig, finn et system som fungerer. Ha tingene du er glad i rundt deg. Og ikke rydd så mye at du bor i et museum. Det trenger ikke se perfekt ut før du slipper folk inn i hjemmet ditt!
De gangene jeg har sluppet venner inn i huset mens det har sett ut som verst har jeg stort sett fått utbrudd som: Åh, så deilig at du også har det sånn av og til.
Hvorfor er det blitt sånn at vi må ha det helt perfekt rundt oss til enhver tid.
Og hvorfor må man absolutt pusse opp hele tiden?
Hva er galt med "helt greit"? Med å beholde skinnsofaen fra 80-tallet, hvis du faktisk syns den er både god å sitte i og ser bra ut i følge deg.
Eller å la våre kjære beholde den stygge, klumpete stresslessen i brunt eller lilla, hvis den får ham til å kjenne seg hjemme og kose seg i deres felles hjem?
Når ble vi en gjeng tyranner som ikke slipper ting innenfor dørene hvis de ikke har det helt rette utseendet?
Jeg provoserer nok mange og erter på meg en gjeng med perfekte husmødre nå, men det er helt greit. Kom med deres kommentarer så skal vi se om jeg kan forsvare mine synspunkter.
Og så håper jeg virkelig det finnes noen der ute som er enig med meg også!
Hvis ikke er jeg bekymret for hvordan det skal gå med oss!
 |
| Sånn ser stua vår ut i dag, etter en sjelden ryddesjau. |
